Andre etappe starter i nydelig vær fra Tana. Vi kan endelig fyre bål nå, og da passer det bra å campe i bjørkeskogen. Vi nyter flammene, ostesmørbrød og nordlyset. Det skal vise seg at framgangen denne etappen blir treg. Først blir Ingrid syk, og kvalme, oppkast og dårlig mage plager henne. Vi tar en hviledag, fisker og spier harr til lunsj. Ørreten lar ennå vente på seg. Så tusler vi videre. En kveld ender bading over elven i et plask når Frida sklir. Det er ikke lett å komme seg opp når sekken er full av vann i tillegg til alt annet utstyr, så den må av. Vi må samarbeide for å prøve å dra sekken opp, for den vil helst nedover med strømmen. Men vi får den opp, får krysset elven og etablert leir. Til tross for vanntettpakking er mye utstyr vått, og Frida får mange timer ved primusen denne kvelden og natten. Ute er det allerede kommet mange minusgrader. Heldigvis blir det sol dagen etter, og resterende utstyr får tørket seg før vi fortsetter. Ingrid sin form kommer seg, nå er det Frida som blir syk. Samme problemer som Ingrid allerede har hatt. Og plutselig kommer snøen. Vi får en advarsel på morgenen 21 september. Bare litt lett snø på bakken, det meste smelter i løpet av dagen. Men neste dag derimot, da er det mer. Frida bygger snømann, og i mangelen på gulrøtter blir det tannkost som nese. Vi pakker sammen og trasker i vei. Snøen er litt tung å gå i. I tillegg skjuler den underlaget, og vi ser ikke hvor vi bør trakke. Det er tungt for beina og anklene og gå på steinet og vanskelig underlag når en ikke ser hva som kommer. Men, til tross for at vi syntes at det er litt tidlig med vinter allerede, er vi enige om at snø er bedre enn regn, nå er det i hvert fall tørt! Snøen holder seg, og det kommer faktisk mer. Det blåser på, og noen dager senere blir vi liggende værtfaste. Vi starter å gå, men vinden øker og sikten synker. Det er skikkelig kaldt og surt! Vi må sette teltet opp etter få kilometer. Nå blir det derimot mildere ute, og plutselig er teltet klissvått. Vinden får det faktisk til å regne i teltet. Det er litt trist. Nå når vinteren har slått inn er nettene blitt kalde. Soveposene våre er ikke beregnet for dette, men løsningen er lett. Siden vi har samme type pose slår vi de sammen, og får varme og behagelige netter! Men likevel er vi ikke helt innstilt på vinter ennå, så vi trekker ned i lavlandet igjen. Følger dalene i stedet for fjellet og er tilbake til høsten. Her får vi til og med et bad. Frivillig denne gang, i vært fall delvis. Det starter som et forslag bare som tull, men da må vi jo gjøre det. Det er selvfølgelig iskaldt, men utrolig friskt og godt. Og vi trengte vel strengt tatt en vask nå… Litt senere møter vi en elgjeger. Han kan informere om gode værutsikter, kommer med tips til veivalg og informerer om at vi har passert en åpen hytte i gårkveld, der vi kunne sovet og fyrt i ovn. Jaja, det var da koselig i teltet og!
Neste kveld blir det spenning når Frida skal hente vann. Det er mørkt og steinur ned mot vannet som ligger et stykke fra teltet. Det er ikke lett å følge med hvor en tråkker, hvilken retning en går og samtidig få med vannbøtten, spesielt ikke når alt er svart rundt en og hodelykten bare når steinene rundt en. Når retningssans i tillegg er et fremmedord for Frida er ikke teltet lett å finne. Ingrid står og ser hodelykten som surrer i feil retning. Selv om Ingrid tenner alt vi har av lys i teltet, ligger det bak en forhøyning og det tar lang tid før Frida endelig ser det. Litt drama må til på en rolig kveld! Bortsett fra dette finner vi veien, og kommer oss der vi skal. I det siste har dette vært til Mehamn. Vi har litt distanse å ta igjen, og det begynner vi med nå. Vi suser av gårde, og det blir litt asfalttrasking også. Etter 16 dager kommer vi omsider til Mehamn. Men, det er ikke tid for hvile helt ennå. Først skal nemlig Kinnarodden besøkes. Vi blir lovd finvær, og det slår selvfølgelig feil allerede til lunsj. Regn, vind og tåke gjør traskingen i steinuren risikabel og til en ordentlig konsentrasjonstest! Dagen etter får vi derimot nydelig vær, perfekt for det som venter. Vi går opp og ned sinnsyke fjell, som egentlig bare er digre steinurer. Men det er verdt det. Naturen og utsikten her ute er fantastisk! På tilbakeveien tar vi en ny rute, og går langs kystlinjen. Det er godt å høre skikkelige bølger slå mot land. Vi passerer en utrolig stor og flott sandstrand, der fjellene speiler seg i den blanke sanden. Mørket kommer tidligere og tidligere nå, og vi tar en natt til før vi neste morgen går de siste timene til Mehamn. Vi sjekker inn på vandrehjemmet og starter klargjøringen til ny etappe og nye eventyr!
Norge på kryss og tvers 