8. etappe – del 2. Vietas – Kvikkjokk, 14 dager

Etter den noe strabasiøse turen til Vietas er det deilig med en roligere dag til Saltoloukta fjellstasjon. Turen går på vei og vann, altså veldig lettgått. På Tausajaure hang det en lapp som kunne friste med tre-retters middag av lokalt vilt og fisk på Saltoluokta, som skulle ha vinteråpent. Mer skulle det ikke til for å få farten på oss! Det er derfor skuffende å komme fram og finne ut at det enda er en måned til åpning. Men vi får likevel rom og får handle i butikken. Dermed oppgraderes middagen fra frysetørket til hermetisk. Neste dag blir det hviledag for slitne kropper. Deretter går turen videre mot Sitojaure. Det skal ta oss en dag, men etter å ha tilbakelagt all stigningen og litt til blir været og sikten dårligere og dårligere. Vi søker ly i et vindskydd og får en kald men koselig kveld med film og snop. Det dårlige været var visst av den forbigående sorten, for når vi står opp er været nydelig. Vi har snart sol, det er mildt og vi kan legge i vei på resten av turen i strålende humør. Bortsett fra en iskald vind er det helt fantastisk å gå.

image

Sitojaurestugan er koselig og vi får trivelig besøk av noen som jobber innenfor naturvern på kveldingen. Finværet holder seg en dag til, og idet vi skal til å starte på bakkene kommer en skuter forbi. Det er en av de som var innom igår, og han tilbyr seg å trekke pulkene et stykke. Snart kan vi lykkelige se pulkene suse av gårde bak skuteren og vi kan legge i vei oppover bakkene med bare sekk. Det er som om vi flyr oppover! Og det hadde vi ikke gjort med pulkene, for disse bakkene var uhyggelig bratte. Det ville vært omtrent som å gå sisteetappen i tour de ski, med pulk. I hvert fall nesten da. De siste bakkene drar vi pulken selv, deretter bikker vi kanten og nå skal vi nedover. Først en lang bakke ned til tregrensen. Vi setter oss på pulkene og seiler avgårde. Snart kommer vi inn i tett granskog, og skutersporet snirkler seg fram. Her er det bare å slå seg ned på transporten og klamre seg fast. Og fy flate hvor fort det går gjennom skogen. Pulkene suser som kanonkuler og vi gjør vårt ytterste for å bremse og svinge. Uten å nevne navn kan vi si at noen har bedre kontroll en andre. En gang blir det nestenkrasj da Frida stopper for å vente og se at Ingrid ikke ligger i et grantre oppi skogen. Men det gjør hun definitivt ikke, for plutselig kommer hun susende, og har tydeligvis ingen planer om å stoppe. Her er det bare å berge seg dem som kan! Frida hopper på pulken og prøver å få opp farten idet noe stort suser forbi tre cm. til siden. For en forbikjøring! Det er som OL i bob, bare med tyngre utstyr. Denne utforkjøringen hadde vi gruet oss litt til, i frykt for at den skulle bli som den ned mot Tausa, men dette er jo bare dødsmorro! Det er trist når det tar slutt. Vi finner Aktse, som ligger fint til med noen tøffe fjell rundt seg. Det er utrolig skuffende at det ikke er vedovn her, i stedet må vi klare oss med en gassovn. Vi spiser middag på terrassen og nyter utsikten. Herfra bør det ta oss to dager til Kvikkjokk, og vi har ferske skuterspor og fint vær. Bedre blir det ikke! Det er i hvert fall dette vi håper på, selv om vi har fått meldinger om sterk vind i vente. Snart får vi selvskap i det lille rommet, når fire tyskere som er på tur rundt Sarek kommer innom. Vi gjør plass som best vi kan, det er en køyeseng og litt golvplass her, og snart dekkes hver ledige flekk av et menneske. Vi deler en seng, uheldigvis overkøyen, og det blir en trang natt i frykt for å falle ned. Neste dag våkner vi til et lite tiltrekkende vær. Det blåser kraftig og er dårlig sikt. Hytten ligger egentlig i le, så vi forstår at vinden er enda verre nede på vannet. Vi bestemmer oss for at det er best å ikke gå, så vi tar livet med ro. Tyskerne vil prøve seg og pakker sammen. Snart forsvinner de inn i snøføyken. Det tar kanskje 30 min før det ramler inn fire nedsnødde personer igjen. – Det er umulig å gå! sier de, og vi er glade for at vi bare droppet det helt. Det er fint å sitte inne og se trærne svaie i vinden og se snøen danse, men vi sender en tanke til skutersporet vi hadde gledet oss til å gå i. Også neste dag er været det samme. Tyskerne prøver igjen, og denne gang ser vi ikke noe mer til de. Vi pakker sammen og er på vei ut døren ved den minste bedring i været, men hver gang skyer det til igjen og vi ender til slutt med enda en natt her. Det snør og snør og snør, og det vil aldri ta slutt! Men neste morgen er vi klar tidlig og legger i vei. Fremdeles er det ganske dårlig sikt og det snør selvfølgelig. Snart møter vi tyskerne igjen. De hadde ikke kommet seg så langt igår, og har nå snudd og er på vei mot en annen hytte. De sier at det er umulig å gå i løssnøen. Det første vannet er ganske avblåst og greit å gå på. Men så bærer det inn i skogen og her er snøen dyp. Men det går ann å se på åpningen mellom trærne hvor løypen går, og der skuterne har kjørt et det litt hardere under. I tillegg er snøen ganske tørr og fin så det går ganske greit. Men så kommer vi til neste vann og får oss en skuffelse. Skutersporet er borte og vi synker mye lengre ned. I tillegg er snøen våtere og tyngre, og som om ikke det er nok går vi på overvann. Ski, feller og pulker blir full av slaps og is og vi kommer ingen vei. Så nå må vi skrape all isen før vi kan begynne å trakke spor over vannet, for så å dra med pulkene. Dette er tidkrevende og snart mørkner det. Vi kommer ikke lengre enn ca. 7-8 km idag. Neste dag fortsetter på samme vis. Vi må gå å tråkke spor først og går dermed hver distanse tre ganger. Det er kjelelig, og alt rundt oss er hvit, bare trærne i skogen nærmest kan vi se. Og lyset er flatt og fjerner alle konturer i snøen. Det er kjipt å tenke på at vi går på grensen til Sarek nasjonalpark uten å se noe som helst! Det går så vannvittig sakte, og tapper krefter fra oss. Første turen er tung fordi vi går i masse tung løssnø og brøyter oss fram, og vi har sekk på. Tilbaketuren er litt lettere, men det snør enda og raser mye snø ned i sporene så også her bruker vi energi på å gjøre sporene bedre. Tredje runden har vi jo pulkene på slep, og de går skikkelig trått for tiden. Å holde på på denne måten er derfor ikke bare slitsomt for kroppen, men også på hodet og motivasjonen. Andre dagen forflytter vi pulkene ca. 7 km, men vi går 21. Vi sover i en kald tregamme og bruke kvelden på å snakke om varme turer, og drømmer om hvor behagelig det kan være å være på tur. Neste morgen er været som det pleier: snø, vind og dårlig sikt. Sporene snør og blåser igjen fort så vi kan ikke gå langt fra pulkene. Vi fortsetter den evige forflyttingen og jobber hardt helt til det nærmer seg skumring. Vi går ikke langs Kungsleden nå, men en annen vinterled som er dårligere merket. Vi bestemmer oss derfor for å trakke spor hele veien de siste 4 km til hytten nå mens vi enda har lys og kan se merkingen. Om vi henter pulkene i mørket gjør ikke noe, for da har vi spor å følge. Pulkenes posisjon legges inn på GPSen og vi tar med oss sekkene. Oppi der har vi alt vi tenger for å klare oss; litt varme klær, litt mat og varmt vann, en jervenduk, spade, sikkerhetsutstyr og navigasjonsutstyr. Dermed kan vi forlate pulkene og tråkke oss i vei mot Pårtestugan. Aldri har 4 km føltes så langt! Det går supersakte, iblant står vi med snø oppetter lårene, og mest av alt har vi bare lyst til å sette oss ned og ikke gå noe som helst sted. Men det ville jo vært passe tåpelig å gjøre, så vi brøyer videre, og utpå kvelden ser vi hytten. Vi har da skjønt at det ikke er vits å hente pulkene i kveld, det vil bare ta alt for lang tid.

Frokosten er servert

– Jeg har en halv pose potetmos i sekken! utbryter Ingrid. – Og jeg har litt pølse! kommer Frida på. Vi tenker på det samme, går gjennom hva vi har av mat i sekken. Uten pulkene må vi klare oss med det vi tok med, som i hovedsak består av dagens lunsj, litt snacks, og noen andre småting som har blitt puttet i sekken tidligere. Vi tilbringer kvelden på hver vår krakk forran ovnen. Tøfler har vi ikke, men idag tar kreativiteten overhånd og snart subber vi rundt med plastposer og aviser på beina. Pølse og potetmos blir frokost før vi starter oppover mot pulkene igjen. En orrhøne eller røy letter plutselig tre meter unna oss og blir turens høydepunkt. Ellers er det dagen for dype samtaler:

Frida: Jeg kunne ønske vi bare kunne la oss snø ned sånn som rypene kan.
Ingrid: Nei, vi er sånn som makrellen vi, må holde oss i bevegelse for å holde oss i live.

Sporet er halvveis igjensnødd, men tråkkingen har hjulpet. Pulkene står der vi etterlot de. Vi beklager at vi forlot de og spenner oss for draget igjen. Og herregud så trått det går! Akkurat som igår er det som om noen har satt bremser på pulkene. Vi må slite for å flytte de selv i sporet, og det er som å gå i konstant motbakke. Igjen virker de fire kilometerne mer som ti. Og igjen kommer vi tilslutt fram til Pårte. Det som skulle ta oss en dag, ha vi brukt fire på. Kvikkjokk virker uedelig langt unna med sine 16 km, og vi er lite motiverte for mer nysnøploging nå. Vi vurderer å sitte her på Pårte til det kommer en skuter forbi, men meldinger på nødpeilesenderen forteller at ingen vil kjøre i denne snøen. Og så kommer det vi vil høre minst av alt: Mer snø i vente. Jaja, da er det vel bare å komme seg av gårde da. Vi bestemmer oss for å ta de 16 km fordelt på tre dager. Dag en skal vi tråkke spor halvveis uten pulk, gå tilbake til hytten og sove der. Dag to skal vi ta med pulkene så langt sporet er, sette de fra oss der og tråkke spor videre til Kvikkjokk med sekker. Etter en natt der skal vi gå opp igjen og hente pulkene. Slik får vi tre dagsetapper på 16 km uten alt for tunge dager. Første dag går som planlagt. Vi tar også med oss beddingene våre (trekket med soveposer, liggeunderlag og litt andre ting). Disse glir lettere enn pulkene og lager sporet litt bredere enn skiene, og vi får lettet pulkene litt. Dag to forlater vi hytten med pulkene. Vi har tint av et lag is fra undersiden, så nå glir de heldigvis lettere. Idet vi har gått noen km skjer plutselig det vi har drømt om – to skutere kommer ut av skogen. Vi blir overlykklige! Med spor til Kvikkjokk kan vi få med pulkene hele veien idag, og slippe å hente de imorgen! Vi snakker med kjørerne, og det viser seg st de skal hente værfastkameratene våre, nemlig tyskerne! De hadde kommet til hytten men blitt liggende værfast igjen, og hadde hatt noen tunge dager samme sted som vi har gått. Nå hadde de ikke mer tid, og hadde ringt etter skuter. Vi får også vite at det er meldt storm igjen i kveld, så det er på tide å komme seg ned nå. Skuterne kjører videre og plutselig suser vi avgårde, og det synges og danses i sporet! Vi kommer ned til Kvikkjokk samtidig som skuterne returnerer med tyskerne. Det er mer storm i vente, og planen om Sulitjelma må droppes. Som vi har skrevet tidligere blir det gjort store planer i endringene her.

This slideshow requires JavaScript.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s